Om den nødvendige globale katarsis og bjelken i vårt eget øye

Av Sigurd Lydersen, cand. philol i russisk og leder for Den norske demokratibevegelsen

Norge er så heldig stilt med å være en nasjon av eksperter. Da Trump var president i USA viste det seg at en betydelig andel av befolkningen var fullbefarne USA-eksperter. Under Putins styrkeoppbygging på grensa til Ukraina dukket det opp en hel skare av Ukraina-eksperter. Og nå som Putin er i sving med sin storstilte invasjon av Ukraina, så viser det seg sannelig at landet også er befolket av Putin- og Russlands-eksperter.

Det er klart det ikke er enkelt å skulle gjøre seg gjeldende og komme til orde blant en slik mengde av framskreden kompetanse på Putin og Russland, men jeg vil allikevel gjøre et forsøk, i trygg visshet om at mitt bidrag vil bli møtt med hoderysting og lett latter av mange av de selvutnevnte Russlands-ekspertene. Mitt bidrag til forståelsen av bakgrunnen for krigen griper nemlig tilbake til en tid som alle de øvrige norske ekspertene anser for å være et fullstendig tilbakelagt og lukket kapittel i historien, som de forlengst har gått gjennom og fastslått er uten relevanse.

Jeg vil allikevel, mot denne overmakten av selvbestaltet norsk visdom, hevde at mye av nøkkelen til å forstå Putins krig mot Ukraina ligger i Stalin-perioden og det sovjetiske bruddet med dette. Mer enn noen ny Hitler har vi i Putin en ny Stalin. Slik Stalin svarte på fraværet av den bebudete verdensrevolusjonen med å proklamere den nye tesen om sosialisme i ett land er det begges prosjekt å gjenreise Russland som imperium etter revolusjonen i 1917. Som Stalin har Putin egnet å «samle nasjonen» ved å reetablere og tre inn i den gamle tsarrollen. Forutsetningen for en slik moderne reetablering av autokratiet er den samme som for Stalin-Sovjet og Hitler-Tyskland, etableringen av et ideologisk betinget fiendebilde, og hard politisk forfølgelse av all opposisjon på grunnlag av dette.

Videre vil jeg møte mye hoderysting blant både de gamle og nyetablerte norske Putin- og Russland-ekspertene når jeg påpeker vår egen rolle i dette bakteppet. Mens sovjeterne etter krigen, dels i ly av Stalins behov for en atombombe som borget for større vitenskapelig autonomi, og etter hvert ved hans død, foretok et oppgjør med stalinismen som pekte fram mot oppløsningen av Sovjetunionen mot slutten av 80-tallet, har altså vi på vestlig side av jernteppet hensatt oss til vår egne ideologiske rammer, antikommunismen. Vi har på vårt ideologiske grunnlag ut gjennom etterkrigstida fulgt opp Stalin- og Hitler-regimenes ideologisk betingede folkemord, med våre egne kriger og massemord, i Vietnam, Chile osv. Dette er bjelken i vårt eget øye, som har forhindret oss fra å koble oss opp mot og bli oppmerksomme på sovjeternes gradvise indre liberalisering. Så sent som i 1984 dømte vi altså embedsmannen Arne Treholt til livsvarig fengsel for å ha kommet det stadig mer liberaliserte sovjetiske etablissementet i møte, og stod igjen med hakeslipp da Sovjetunionen få år etter raknet foran øynene våre, med et demokratisk frislipp som vi aldri har fått oppleve på vår antikommunistiske side av jernteppet.

Så går altså verden sin skeive gang videre, ikke minst i et Norge hvor den såkalte venstresida fra 70-tallet er overtatt fra de opprinnelige kommunistene av mer «moderne» maoister, som altså fant det for godt å gjøre Stalin til helt, og fremmedgjøre folk fra den sovjetiske indre liberaliseringa, med negative stempler som «revisjonistisk» og «statskapitalistisk». Det dreier seg egentlig om en form for eurosentrisk rasistisk orientaliserende tilnærming til Sovjet og de nye sovjetiske republikkene, redegjort og underbygd for i utgivelser som «Russland er et annet sted» av Peter Normann Waage.

Putins Russland er i stor grad en tilpasning til den vestlige ideologiske selvforståelsen i forlengelsen av den kalde krigens antikommunisme, av at det er vi, antikommunistene, som er «vinnerne i den kalde krigen», og dermed kan diktere betingelsene. Putin-regimet ble etablert i 1999 på bakgrunn av vestlig sikkert velmenende militær inngripen på Balkan, som mine informanter i Moskva på slutten av 90-tallet uttrykte stor engstelse rundt: NATO-bombingen av Serbia var noe de så for seg også kunne ramme Moskva, som var involvert i liknende oppgjør og kriger over det tidligere Sovjetunionen som sine balkanske brødre serberne. Med Putin som statsminister fra sensommeren 1999 fikk derfor Putins FSB frie tøyler til å berede grunnen for et regime innrettet på å stålsette Russland mot et slikt NATO-angrep. Det skjedde som vi nå bør vite ved en rekke fingerte terrorbomber mot vanlige russere i deres boligblokker, som igjen tjente som påskudd for den andre og svært brutale Tsjetsjenia-krigen, som befestet Putins rolle som ubestridt leder av Russland, uten at han trengte å bruke tid på valgkamp og debatter og slikt, som han etter sigende avskyr.

Så kommer altså i 2003 den første demokratiske oppstanden i Ukraina kjent som oransjerevolusjonen, som naturlig nok, på bakgrunn av den nevnte bakgrunnen, oppleves som en trussel av Putin-regimet, som jobber jevnt og trutt med propaganda og diverse renkespill å begrense skadene, og til slutt lykkes med å få installert sin kandidat Viktor Janukovich i valget i 2010. Med Maidan-opprøret i 2013 var det imidlertid «på an igjen» for Putin-makta, og vi fikk inntoget på Krim og de angivelige «utbryterrepublikkene» styrt fra Russland i Øst-Ukraina.

Siden har det gått slag i slag for det sikkerhetsfokuserte og stadig mer paranoid autoritære Putin-regimet, som dessuten har nytt godt av å ha tilnærmet total kontroll over de store russiske naturressursene, og etter sigende kunnet samle store formuer, som et «takk for innsatsen» for å ha reddet Russland fra Serbias skjebne. De må hele tiden bedrive «brannslukking», med irriterende typer som Boris Nemtsov og Aleksei Navalny, som virker fullstendig ute av stand til å ta et hint, og dermed må bringes under kontroll på måter hvor de internasjonale reaksjonene helst ikke skal bli for voldsomme. Tusenvis av slike er nå etter terrorangrepet på Ukraina arrestert, i tilleggd til de hundreder politiske fanger fra før i Putins leire. Regimet må slite med demokratiopprør i den lokale regionen Khabarovsk og fra sommeren 2020 tusener på tusener av belarusere i gatene, som også er bitt av det demokrativiruset, som altså fikk spre seg i Sovjet siden Stalins død og brakte «den største geopolitiske katastrofen i det 20. århundret med sovjets fall», og førte til det totale kaoset på 90-tallet.

Dette er i korte trekk Putins postsovjetiske verden, og etter å med møye å ha fått kontroll på Belarus og holdt Lukashenko ved makta, er altså nå tida inne for å gjøre endelig slutt på «viruset» i Ukraina, og samle de tre slaviske, eller russiske broderfolkene til ett sterkt rike. Putin har altså fått det for seg og kommunisert til sine styrker at det er grunn til å tro at de vil bli hilst velkommen av mange ukrainere, som har gjennomskuet falskheten i den vestlige sivilisasjonen som har satt griller i hodene på dem, og nå er klar for å forenes med sine russiske brødre og søstre. Den overraskende motstanden invasjonsstyrken møter, og det at komiker-presidenten ikke avslører seg med å rømme landet, bryter med forventningene og antagelsene til grunn for krigen, men lar seg jo alltids ad hoc bortforklare. Dessuten dreier det seg ikke i Russland offisielt om noen krig, men heller det samme som Bondevik kalte den norske deltakelsen i NATO-bombingen av Serbia, en «militær spesialoperasjon», hvor det i henhold til de offisielle statsstyrte og eneste lovlige mediekanalene tas maksimum hensyn til sivilbefolkningen. Jo, motstanden bare understreker nødvendigheten av å få denazifisert landet.

På vår vestlige side sitter vi atter igjen med hakeslepp, slik vi gjorde mot slutten av 80-tallet, da Sovjetunionen oppløste seg selv foran øynene våre. Siden vi på positivistisk maner forveksler vår egen antikommunistiske ideologi med selve virkeligheten forstår vi nødvendigvis oppløsningen dithen at sovjeterne nå vil ha demokrati av vår vestlige type, og vi iler til med å hjelpe dem med det. Vi får imidlertid nytt hakeslepp i 2003 og 2013 da ukrainerne legger for dagen en sivil innstilling som går utenpå det vi forstår som demokrati, og som dermed virker utfordrende og fremmed på oss, men som vi hilser velkommen. Vi forsøker å forstå de intense farverevolusjonene så godt vi kan, godt hjulpet av det russiske propagandapparatet, som de postsovjetiske ukrainernes forsøk på å bli som oss, trass i at de, stakkars, mangler våre demokratiske tradisjoner og kultur, og gjennom hele det 20. århundret trodde på den kommunistiske julenissen, orientale og primitive som de er. Vakre damer er det imidlertid blant dem, som det er hyggelig å bringe over som koner. Vi solidariserer derfor med ukrainerne i deres kamp mot vår fiende fra den kalde krigen i ny ham, det fæle Putin-regimet, som ifølge Sylvi Listhaug utenfor Stortinget sist lørdag, vil, skrekk og gru «reetablere Sovjetunionen», og altså egentlig er å betrakte som en fæl kommunist. De norske kommunistene og store deler av venstresida henger seg altså på med sympati for Putin-regimet av samme grunn.

Det vi da ikke forstår er at Putins nystalinistiske regime slettes ikke har som mål noen reetablering av Sovjetunionen, men, som Putin gjorde det klart i sin tale rett før invasjonen, vil vise ukrainernes og oss hva dekonstruksjonen av Sovjetunionen, dekommunifiseringen virkelig innebærer: Slik vi de vestlige glade kommunister jubler over Sovjets fall, vil også Putin-regimet delta i festen ved å rive ned alle monumenter, institusjoner og grenser etablert under Sovjettida, og av ruinene gjenreise det førrevolusjonære imperialistiske Russland, før det ble infisert av bolsjevisme og demokratiske virus i form av farverevolusjoner. Samtidig som vi i det antikommunistiske vesten kan stritte mot så godt vi kan ved å ta til gatene, innføre tidenes strengeste sanksjoner og understøtte Ukraina med våpen og materiell har vi samtidig lite å stille opp med når det gjelder forståelse av situasjonen og motargumenter som gjør det mulig å møte og roe ned Putin-regimet. Vi er jo selv for lengst innrullerte i det samme prosjektet av fornektelse sv kommunisme og reetablering av imperialisme som rådende prinsipp i internasjonal politikk, som de harde antisovjetiske og antikommunistiske kalde krigere vi er. Selv om vi forsyns skyld tar avstand og protesterer og endog bidrar med våpen, så står det klart at vi anser ukrainerne som noen vi kan ofre, fordi det jo, nåralt kommer til alt, er den russiske antikommunistiske diktator som er Kissingers, Willochs, Trumps og vår mann..

Det er altså egentlig ikke våpenhjelpen eller annen støtte til Ukraina som provoserer det russiske regimet og eskalerer konflikten, men vår innette motstand mot å forholde oss til en moderne historie som også innbefatter og gir anerkjennelse til den sovjetiske siden av saken.

Slik behovet for atombombe hjalp sovjetiske vitenskapsfolk etter krigen til å roe ned Stalin og skape et rom for vitenskapelig integritet, rett mot maktas ideologi, var atomtrusselen også sentral for Gorbatsjovs oppgjør med de sovjetiske haukene på 80-tallet med argumentet om at en eventuell atomkrig ville utslette alle, og dermed var hevet over klassekampen og klasseskillet. Når Putin-regimet nå i samband med den uventede motstanden i Ukraina finner det for godt å true med atomvåpen, er dette egnet til å understreke at det ikke bare er Ukraina, men hele verden som er truet. Hinsides den nødvendige og massive fordømmelsen som Putin-regimet møter for sin angrepskrig mot Ukraina, så er det altså mulig å forstå regimet, men ikke på dets ideologiske, men de reelle historiske premissene.

Løsningen på konflikten ligger ikke i at Putin-regimet får noen garanti mot ukrainsk NATO-medlemskap, men at regimet og med det russerne trygges gjennom at ikke bare de, men hele verden stilt overfor Putins globale trusler går gjennom den nødvendige katarsis i form av en global farverevolusjon, hvor den ikke lengre bare angår den arabiske eller post-sovjetiske verden, men også omsider inkluderer også de selvgode og ideologisk forstokkede vestlige samfunn. Slik sovjeterne i 1956 fikk servert et realitetssjokk med Khruschevs tale mot Stalin, trenger i dag den vestlige verden et realitetssjokk ved at dens innarbeidede antisovjetiske fordommer omsider blir kritisk belyst, og at begrep som kommunisme hentes tilbake igjen og fylles med balansert innhold, som en samfunnsanalyse som hører hjemme for forståelsen av den moderne verden, og for en felles utvikling og forsvar av demokratiske samfunnsforhold. Amen!  

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.