Bokomtale av «Spesialoperasjon. Ukraina og Russland 2004 til 2023» av John Færseth, utgitt i 2023 av Humanist forlag, på 340 sider.
Ved Sigurd Lydersen
Holder Færseths induktive tilnærming for å forstå og forklare Russlands krig mot Ukraina?
Medieviteren John Færseth er ute med sin fjerde bok på Humanist forlag. Med sin første bokutgivelse KonspiraNorge i 2013, som kom i oppdatert utgave i 2017, ble Færseth kjent i norsk offentlighet som den fremste kritikeren av konspirasjonsteorier. Dette temaet har han jobbet videre med og utvidet i sine videre utgivelser, Ukraina, landet på grensen i kjølvannet av Maidan-opprøret (2014) og hvordan det russiske regimet fremmer høyreekstreme konspirasjonsteorier i Fyrtårnet i øst: Putins Russland og vestlige ekstremister fra 2021. Nærmere omtale av denne er å finne her.
John Færseth. Foto: Humanist forlag
I Færseths nyeste utgivelse Spesialoperasjon. Ukraina og Russland 2004-2023 samles alle trådene fra hans foregående utgivelser, og utgjør et relevant og opplysende grunnlag for å skrive «historien om Russlands forsøk på igjen å legge Ukraina under seg» slik boka introduseres på baksiden. Boka ble lansert på Universitetet i Oslo mot slutten av oktober i en samtale med professor emeritius i russisk Pål Kolstø. Her kan du lese Kolstøs rosende omtale av boka i siste nummer av Nordisk Østforum.
Som Kolstø påpeker så har Færseth skrevet en slags krønike over Russlands krig mot Ukraina, som starter med det som ble kjent som den ukrainske oransjerevolusjonen i 2004. Færseths bok er nyttig fordi den sammenstiller de ulike begivenhetene som har funnet sted på veien mot det fullskala russiske angrepet på Ukraina 24. februar 2022 til et stort sett kronologisk hele. Boka kan på denne måten fungere som et oppslagsverk over denne utviklingen, noe som nødvendiggjør en fyldigere innholdsfortegnelse og stikkordregister, påpeker Kolstø.
Samtidig som, eller nettopp fordi, Færseths krønike over krigsutbruddet er en så nyttig og nødvendig utgivelse både for spesialister og allmennhet, så fortjener den noen kritiske kommentarer.
For mens Færseth, som Kolstø påpeker, nøkternt og etterrettelig, tar for seg en rekke av kjente og mindre kjente dokumenterte hendelser og fakta som leder fram mot krigsutbruddet, så tar Færseth i liten grad mål av seg til å skulle komme med noen analyse eller generell hypotese som kan gi en nærmere forklaring for bakgrunnen for det dramatiske russiske angrepet på Ukraina. Det å skulle fronte en slik forklaring innebærer å måtte gå bak hendelsene og faktaene på en måte som Færseth, som den nøkterne beskriveren og motstander av store sammenhenger som alle konspirasjonsteorier er, fornekter seg.
Den eneste forklaringsmodellen Færseth kan vedkjenne seg i boka er følgelig orientert rundt hva som foregår i den russiske president og diktator Vladimir Putins hode, fra hans reaksjon på den ukrainske oransje revolusjonen til isolasjonen og grubleriene Putin angivelig gjennomgikk under pandemien. Det lange essayet kreditert Putin og publisert på nettsiden til den russiske presidentadministrasjonen sommeren 2021 «Om den historiske enheten mellom Russland og Ukraina» blir dermed et omdreiningspunkt i Færseths framstilling, siden den angivelig gir uttrykk for hvordan Putin tenker og dermed bakgrunnen for hans krig mot Ukraina.
På spørsmål fra salen under lanseringa av boka på HF-biblioteket på Blindern i oktober, med kommentar og spørsmål ved Kolstø forsvarte Færseth denne personorienterte tilnærmingen, med at han mener at historien ville sett helt annerledes ut om det hadde vært en annen enn personen Putin som tok over som president i Russland etter Jeltsin i 2000.
Utfordringen med en så personorientert tilnærming og forklaring på den dramatiske krigen i Ukraina tør være åpenbar, både fra et faglig og allment ståsted. Samtidig som det er klart at enkeltpersoner spiller en rolle i historien, så kan de neppe tilskrives hele rollen. Vil Færseth på samme vis forklare andre verdenskrig med noen fikse ideer i Hitlers hode, som tilfeldigvis fikk mange millioner tysk bein å gå på, og som kunne vært unngått om ikke Hitler hadde blitt født? Forståelse av historiske prosesser som leder til krig forutsetter forklaringsmodeller som favner helheten i samfunnsutviklingen, og forholder seg til begreper som brudd og kontinuitet, og maktforhold. Det perspektivet er dessverre, og symptomatisk nok temmelig fraværende i Færseths stort sett kronologiske fremstilling, altså krønike over hendelser fra 2004 fram til krigsutbruddet.
Eksplisitte forklaringsmodeller er samtidig til hjelp for å skille mellom hendelsene, og sortere dem i grad av betydning, f.eks. ved å skille mellom hendelser som er grunnleggende, medvirkende og utløsende. Mangelen på en helhetlig forklaringsmodell, en tese til grunn for framstillingen, gjør at Færseth enten mister av syne betydningen av enkelte vesentlige momenter, eller overser dem fullstendig.
Færseth bommer for det første på en så vesentlig side ved bakgrunnen for krigen som hva Russland under Putin representerer. Han kommer i nærheten av det via sin gjengivelse av Financial Times-korrespondenten Catherine Beltons bok «Putin`s People. How the KGB took back Russia and then took on the West», men reduserer KGB-styret til at «mange av dem som fikk sentrale stillinger under Putin, hadde tilsvarende bakgrunn fra det sovjetiske militæret og sikkerhetstjenesten.»
Færseth utelater følgelig i boka si å komme inn på serien av bomber mot russiske boligblokker høsten 1999, som tok slutt da lokale innbyggere i Rjazan oppdaget sekker med dynamitt i kjelleren, og etterforskningen ved lokalt politi førte viste at sporene førte til medarbeidere i FSB. Den tidligere sjefen for FSB Vladimir Putin var fra august samme år utnevnt til statsminister av president Jeltsin, og Nikolaj Patrushev hadde tatt over Putins tidligere stilling som sjef for FSB, og fikk jobben med å dekke over for FSBs involvering av terrorbombene, med lite troverdige unnskyldninger av at det angivelig dreide seg om en øvelse, og at sekkene ikke inneholdt sprengstoff, men sukker.
Det er grunn til å spørre om det er Færseths aversjon mot konspirasjonsteorier som gjør at Yurij Felshtinskys og den russiske FSB-avhopperen Aleksander Litvinenkos veldokumenterte Blowing up Russia fra 2002 glimrer med sitt fravær på litteraturoversikten. Det spektakulære attentatet mot Litvinenko i London i 2006, med det svært radioaktive stoffet plutonium, og at den skyldige bak drapet, Aleksandr Lugovoj i dag er medlem av det russiske parlamentet, er dokumenterte kjensgjerninger som forteller sitt om Putin-regimets karakter fra starten av, som et autoritært terror-regime ved sikkerhetstjenesten KGB.
Uten en klar forståelse av Putin-regimets karakter som en stat styrt av sikkerhetstjenesten med makt på grunnlag av fiendebilder og forfølgelse fremmet av fingert terror, attentater, krig og propaganda, mister dessverre Færseth av syne og unnlater å komme inn på vesentlige hendelser i samband med forløpet til Putin-Russlands angrep på Ukraina.
Færseth unnlater å nevne den historiske telefonsamtalen som fant sted mellom den fremtredende representanten for krimtatarene Mustafa Dzhemilev og Putin like etter den russiske invasjonen på Krim. Færseth ser altså ikke betydningen av at Putin prioriterte en slik samtale med Dzhemilev, og at Dzhemilev trass i lovnader om store garantier for krimtatarenes språk og kultur på Krim gjorde det utvetydig klart for Putin at det ikke var aktuelt for krimtatarene å gå inn på noe støtte eller aksept av den russiske invasjonen eller den planlagte folkeavstemninga om tilslutning til Russland på Krim. Færseth nevner ei heller at Dzhemilev og andre ledende krimtatarske politikere i mai 2014 som svar på deres motstand fikk nytt reiseforbud til Krim, i forlengelsen av eksilet som varte fra deportasjonen i 1944 fram til demokratiseringen av Sovjetunionen i 1989.
Ved å behandle Putins tankeverden slik den kommer til uttrykk i tekster og taler som en avgjørende årsaksfaktor til invasjonen av Krim, Donbass og det fullskala angrepet på Ukraina siden 24. februar 2022, så mister Færseth av syne hvor viktig Dzhemilevs og krimtatarenes valg om å forbli lojale til den ukrainske statens territorielle integritet var for den videre utviklingen. Ved sitt personfokus mister Færseth i sin fremstilling av syne den vesentlige kontinuiteten fra Sovjet-tida, ikke bare av det sovjetisk-russiske undertrykkelsesapparatet KGB, men, ikke minst, den indre sovjetiske motstanden mot dette sovjetiske undertrykkelsesapparatet, som vi trenger å kjenne bedre til.
Hadde Færseth bedre sett denne kontinuiteten så ville han også forstått og fremhevet Dzhemilevs nei til Putin som avgjørende for den ukrainske motstandsevnen mot den russiske aggressoren. Hadde Dzhemilev hadde gitt etter for Putins press og lovnader, ville ukrainerne mistet en avgjørende alliert i denne motstandskampen. I stedenfor som i dag å gå i bresjen for nødvendigheten av motstand mot den russiske invasjonen, ville krimtatarene, om Putin hadde fått det som de ønsket, gått foran med et eksempel av nødvendigheten av underkastelse overfor Putin-regimet, og det videre historiske forløpet ville i langt større grad vært på Putins premisser.
Færseth overser dermed også hvor avgjørende det krimtatarske eksempelet og den krimtatarske stemmen var i de innledende fredsforhandlingene etter det russiske angrepet, og hvorfor det var og er politisk umulig for Zelensky å skulle gi Putin-regimet Krim mot fred, slik mange vestlige kommentatorer ser for seg at de må, og kanskje burde. Slik krimtatarene ved den russiske invasjonen av Krim ved Dzhemilev forholdt seg lojale til Ukraina som selvstendig postsovjetiske republikk, er Zelensky og ukrainerne forpliktet til å forholde seg lojale til krimtatarenes motstand mot å overgi deres hjemland til det samme regimet som i 1944 deporterte dem fra det. Ukrainerne og krimtatarene er forenet i et skjebnefellesskap, hvor de støtter hverandre og spiller hverandre sterkere.
Disse, og andre vesentlige sammenhenger, som hvordan Putin-regimet systematisk innenrikspolitisk har undergravet Russland som føderasjon med selvstyrte republikker, og i dag bruker sin makt i regionene til å mobilisere minoriteter til krigen, springer ikke direkte ut av de mange ulike hendelsene, selv ikke når de ordnes kronologisk slik Færseth forsøker på. For å få øye på dem er det ikke nok å beskrive og slavisk gjengi, men man må også tillate seg å tenke, og forsøke å trenge inn i og forstå hva hendelsene handler om, og hvilken innbyrdes sammenheng de står i. Søker og tillater man seg å operere med en hypotese, så har man samtidig ei lykt å lete med, og kan undersøke om det er fakta der ute som underbygger det man antar, eller ikke. Denne hypotetisk deduktive metoden er imidlertid ikke noe for Færseth, som foretrekker å være på den trygge, mer etablerte positivistiske siden med den induktive metode, i håp om at det av alle enkelthendelsene av seg selv som han presenterer i ordnet rekkefølge kommer fram noe som kan minne om en forklaring.