Oversettelse ved Sigurd Lydersen av intervju på ukrainsk i avisa Krymska svetlytsia med oberst, tidligere viseforsvarsminister i Aserbajdzan og politisk flyktning i Norge Isa Sadiqov, om utsiktene for ukrainsk gjenvinning av kontroll over Krim-halvøya og med innsiktsfulle betraktninger på grunnlag av inngående erfaring med Russlands modus operandi i det tidligere Sovjetunionen. Originalen og illustrasjonen er hentet herfra:
https://voicecrimea.com.ua/main/diplomatichnij-chi-voyennij-shlyax-v-deokupaci%D1%97-krimu.html
23. august 2021 ble det første toppmøtet for Krim-plattformen holdt i Kiev, hvor deltakerne, representanter for 43 land og fire internasjonale institusjoner, vedtok erklæringen https://www.president.gov.ua/news/krimska- platforma-deklaraciya-70293, at deokkupasjonen av Krim kun er mulig gjennom diplomatiske midler. Nøyaktig ett år senere, 23. august 2022, fant det andre toppmøtet til Krim-plattformen sted i et nettformat, der representanter for 53 land og seks internasjonale institusjoner allerede har deltatt. Under hensyntagen til realitetene som Ukraina befant seg i etter 24. februar 2022, foreslo ekspertene fra Krim-plattformen å gjøre endringer i erklæringen, og insisterte på å fastsette tilbakekomsten av Krim i sluttdokumentet ikke bare med diplomatiske midler, men også ved å militære midler. I deres dype overbevisning må en slik posisjon nedfelles i erklæringen, fordi den diplomatiske måten å returnere halvøya på foreløpig ikke er realistisk. Dessverre tok verken Ukraina eller andre land i det hele tatt opp dette spørsmålet på det andre toppmøtet.
I vårt materiale publiserer vi svar på dette presserende spørsmål fra oberst Isa Sadiqov. Sadiqov var militæroffiser i Sovjetunionen, uteksaminert fra den høyere artilleriskolen i Tbilisi og akademiet i Leningrad (nå St. Petersburg). Han deltok i krigen i Nagorno-Karabakh, og er tidligere viseforsvarsminister i Aserbajdsjan. Siden 2001 har han vært politisk emigrant med politisk asyl i Norge.
- Hva mener du er den beste måten å frigjøre Krim på i dag, ved diplomatiske eller med militære midler?
Sadiqov: For å forstå hva som skjer i Ukraina i dag, er det nødvendig å gå tilbake til hendelsene på 90-tallet. Dette er perioden for Sovjetunionens sammenbrudd. Da det ble klart at det var praktisk talt umulig å bevare Sovjet i den formen det var i, ble det ekstremt viktig for Russland å bevare kontrollen over de 15 republikker for å unngå oppløsning og krig i Russland selv. Spesielt i løpet av denne oppløsningsperioden var republikker som Tsjetsjenia og Kasakhstan kategorisk mot å forbli en del av Russland. De nektet å signere en bilateral avtale, som bare Tatarstan signerte. Alle de andre unionsrepublikkene var klare til å skille seg med den russiske føderasjonen og bli uavhengige stater. For å opprettholde kontrollen over disse territoriene, begynte Russland å starte kriger i regionene ved hjelp av kriminelle strukturer, separatister, slik det er blitt gjort til enhver tid.
Ta f.eks. de sovjetiske militærbasene i Georgia, som ble overført både til opposisjonen, som på den tiden allerede hadde dannet seg rundt den tidligere forsvarsministeren i Georgia Tengiz Kitovani, og til separatistene. Basene som ligger på Abkhasias territorium ble overført til de separatistiske abkhasierne, og på Sør-Ossetias territorium, til osseterne. På denne måten ble plattformen for borgerkrigen forberedt. Og i november 1991 begynte denne borgerkrigen, spesielt i Abkhasia og Sør-Ossetia. Så ble til og med Zviad Gamsakhurdia, presidenten i Georgia, tvunget til å forlate landet, for i løpet av desember 1991 og januar 1992 ble bygningene der presidentapparatet i Georgia var plassert omringet. De ble skutt mot med alle typer tungt utstyr, bl.a. artilleri. Og i denne skytingen og styrtingen av Georgias parlament tok russiske tropper direkte del.
Alle disse hendelsene kulminerte med at Zviad Gamsakhurdia ble styrtet, som den første presidenten i Georgia i 1991-1992 valgt av folket og ikke utnevnt av Russland. Det var praktisk talt umulig å redde Georgia i denne situasjonen, fordi det ble blødd i hjel av Russland. Den påfølgende okkupasjonen av Abkhasia og Sør-Ossetia gjorde Georgia helt avhengig av Russland. Ikke en eneste utnevnelse, spesielt av lederne for rettshåndhevelsesbyråer, ledere av sentrale departementer, fant sted uten samtykke fra Russland. Og dette fortsatte til Saakashvili kom til makten i Georgia, og fikk stoppet det hele.
Hendelser som ligner de i Georgia utviklet seg også i Aserbajdsjan. Den folkevalgte presidenten i landet, Abulfaz Elchibey, implementerte under sin administrasjon (1992-1993) en nasjonal innenriks- og utenrikspolitikk og var kategorisk mot tilstedeværelsen av russiske militærbaser på territoriet til Aserbajdsjan. Utvilsomt ville en slik politikk fra presidenten til slutt føre til tap av Russlands kontroll over republikken, så også her brukte de samme scenario som i Georgia og begynte å bevæpne kriminelle strukturer, separatister og KGB-agenter, som på et tidspunkt ble plassert i ulike maktstrukturer i Aserbajdsjan. Og i 1993 oppnådde Russland det de ville – folkets makt ble styrtet og kontroll etablert.
Med direkte deltakelse fra Russland ble territoriene til Georgia (Ossetia, Sør-Abkhasia), Aserbajdsjan (Nagorno-Karabakh) okkupert. Russland holdt disse republikkene under sin innflytelse og tilbød seg å løse væpnede konflikter over deres territorier med diplomatiske midler i rollen som en «fredsstifter» i disse konfliktene.
- Så hva innebar dette diplomatiet?
Sadiqov: Den diplomatiske måten å løse problemet på er eventuelle løsninger, forslag foreslått av Russland, som koker ned til at republikkene til slutt vil være helt avhengige av Russland. Problemene vil aldri bli løst i disse republikkenes interesse. I 1992-1993 ble fredsavtaler om et våpenhvileregime signert både i Georgia og Aserbajdsjan, som innebar at Russland de kommende tiårene fikk kontroll over disse republikkene.
- Hvordan?
Sadiqov: I løpet av de siste 30 årene har Russland stadig presset disse to folkene – aserbajdsjanere og armenere – mot hverandre. Russland provoserte tre-dagers, fire-dagers kriger mellom dem, som førte til at vi mistet hundrevis av våre tjenestemenn og sivile.
La oss huske Georgia, da den folkevalgte presidenten Mikhail Saakashvili kom til makten og satte i gang sin utviklingskurs i landet. Russland reagerte umiddelbart – provokasjoner begynte. Georgia var involvert i disse provokasjonene og ble tvunget til i det minste på en eller annen måte å slutte å beskyte grenseområdene av russiske fredsbevarende styrker. Disse hendelsene fant sted i august 2008, og i desember skulle NATO-toppmøtet vurdere partnerskapet mellom Georgia og NATO og Ukraina-NATO. For på en eller annen måte å stoppe Georgias deltakelse på dette toppmøtet, for å stoppe prosessen med Georgias tilnærming til NATO, provoserte de denne krigen og gjorde dermed landet fullstendig avhengig av Russland. Ossetere og abkhasiere trodde på Russlands løfter om at de ville leve bedre, russere ville komme til dem på ferie, det ville være jobber, investeringer osv. Ingenting har endret seg på disse 30 årene. Når man ser på tilstanden disse republikkene er i, får man inntrykk av at krigen tok slutt der ganske nylig.
Det samme var tilfellet i Nagorno-Karabakh, i 30 år har denne Karabakh-konflikten blitt løst diplomatisk. Akkurat som konflikten mellom Sør-Ossetia og Abkhasia har blitt løst diplomatisk i 30 år.
Det samme skjedde på 90-tallet i Moldova, da en borgerkrig ble provosert og hvor spørsmålet om Transnistria siden har blitt løst på samme diplomatiske måte.
Nå, angående hendelsene i 2014 i Ukraina. Russland fulgte det samme scenariet på 90-tallet, som ble brukt på Krim-territoriet. De motiverte okkupasjonen av Krim med at nasjonalistene kom til makten og at de var en trussel mot den russisktalende befolkningen, selv om denne trusselen, spesielt i Ukraina, aldri har eksistert. Vi vet hvordan folk lever i Russland, og situasjonen for de nasjonale minoritetene i Ukraina. Folk og folkeslag har aldri blitt forfulgt i Ukraina på grunnlag av deres nasjonale eller religiøse tilhørighet – dette er utelukket. Allerede etter okkupasjonen av Krim, da vestlige land begynte å innføre sanksjoner mot Russland, fant samtaler mellom Sergey Lavrov og John Kerry sted, hvor Lavrov uttrykte den oppfatning at Russland er klar til å returnere Krim til Ukraina, men under forutsetning av at Ukraina ikke blir med NATO, EU eller vil signere en samarbeidsavtale. De angivelige truslene mot den russisktalende befolkningen var ikke tema i det hele tatt.
Basert på den kaukasiske og moldoviske erfaringen, åtte års erfaring med å løse Donbas-spørsmålet diplomatisk, som ennå ikke er løst, kan jeg ærlig si at det er umulig å løse Krim-spørsmålet diplomatisk med Russland – det er uaktuelt.
Derfor, hvis det offisielle dokumentet indikerer en diplomatisk måte å løse konflikten på, er det veldig viktig å merke seg at om nødvendig kan og må Ukraina, og er forpliktet til å bruke makt, gjennomføre en antiterroroperasjon og gjenopprette den territorielle integriteten av Ukraina. Tro meg, det er ingen måte å løse problemet med Krim på uten en militær og kraftfull intervensjon, og kun med diplomatiske midler.
Kanskje noen er redd for en kraftig intervensjon eller en antiterroroperasjon for å gjenopprette territoriell integritet, men det er ingen grunn til å være redd for dette. Vi ser i dag at Ukraina har kjempet med verdens nest største hær i ett år, og vi ser dens evner.
- Og hva er Russlands nåværende kapasiteter?
Sadiqov: For det første kan ikke Russland føre en langvarig krig. For det andre, hvis vi tar Tsjetsjenia-krigen, så kjempet Russland på midten av 1990-tallet praktisk talt ikke noe sted, og det dro til Tsjetsjenia med all sin makt og tapte den første krigen. Husk på at på den tiden hadde den tsjetsjenske presidenten Dzhokhar Dudayev bare rundt 15 000 personell under hans kommando, som var lett bevæpnet, men Russland tapte.
I dag er alle Russlands kapasiteter, styrker, midler, våpen, ineffektive mot våpnene som kommer til Ukraina. Det er praktisk talt umulig for Russland å endre løpet på denne krigen radikalt. Dette tyder på at Ukraina har store sjanser til å frigjøre Krim sammen med frigjøringen av de østlige territoriene.
Hvis Ukraina i dag frigjør de østlige territoriene og stopper fiendtlighetene for å løse Krim-spørsmålet diplomatisk, eller på et tidspunkt fryser forløpet av denne krigen, vil det bety at vi før eller siden vil tape denne krigen. Dette kan ikke under noen omstendigheter tillates. Hvis vi ikke vil gjenta Tsjetsjenias skjebne, kan ikke Russland få noe pusterom
Løsningen av Krim-spørsmålet bør utføres i et kompleks med hensyn til full gjenoppretting av Ukrainas territorielle integritet. Det bør ikke være noen innrømmelser fra Ukrainas side i denne saken.
- Vil krigen ta slutt for Ukraina først når landet fullstendig gjenoppretter dets territoriale integritet?
Sadiqov: Jeg sier utvetydig at hvis Russland blir stående slik det er nå, vil denne krigen starte igjen om 5, 10 år. I dag er jeg personlig i tvil om at det vil være mulig å redde Russland i den formen landet er nå.
- Hvorfor?
Sadiqov: Vi vet hva som skjer i dag i Kaukasus, i Tsjetsjenia – de har kjempet for uavhengighet i 400 år, og nå har de en ideell sjanse til å vinne tilbake denne uavhengigheten. Andre folk som er en del av Russland i dag må også trekke passende konklusjoner: Er det fornuftig for dem å forbli en del av Russland, når Russland i løpet av de siste 30 årene ikke har utgytt blod noe sted?
Og jeg skal tilbake til 90-tallet igjen. På den tiden, før Sovjetunionens sammenbrudd, tjenestegjorde folk fra Sentral-Asia i den sovjetiske hæren, og deretter etter sammenbruddet – i den russiske hæren. Husk hva som skjedde i Khojaly (Aserbajdsjan) i februar 1992. Denne byen var omgitt av det 366. russiske regimentet, stasjonert i Stepanakert (Khankendi). Det russiske regimentet i full styrke, med utstyr og våpen, deltok direkte i folkemordet i Khojaly, hvor rundt tusen sivile ble slaktet. Hvis utstyr og våpen, så vel som kommandoen over regimentet, deltar i noen handlinger, så vet kommandoen for divisjonen, hærens hovedkvarter, distriktet og selvfølgelig Moskva om det. Dette betyr at denne operasjonen for å skremme Aserbajdsjan fant sted i samforstand med Moskva. Jeg vil gjerne rette oppmerksomheten mot det faktum at på den tiden var mekanikere og førere av militært utstyr stort sett folk fra Sentral-Asia. Det vil si at tyrkerne var på Russlands side og drepte de samme tyrkerne. I dag bruker Russland kaukasierne, spesielt tsjetsjenere, som ble utsatt for hundrevis av år med forfølgelse, folkemord og deportasjoner, mot Ukraina, som på 1990-tallet støttet Tsjetsjenia i deres kamp for uavhengighet. Derfor viser det seg at hvis dagens aggressive, barbariske Russland fortsetter i samme form, vil denne krigen etter Ukraina i morgen allerede være med andre republikker. Det vil si at kaukasiere vil kjempe mot kaukasiere, tyrkere, tatarer, bashkirer, jakuter og andre, de som kjemper i Ukraina i dag, vil kjempe i Kasakhstan i morgen. Dette barbariske imperiet bruker disse folkene mot broderlige folk.
Og igjen vil jeg vise til eksemplet med Tsjetsjenia. I rundt 400 år har det tsjetsjenske folket, kaukasierne, kjempet for sin uavhengighet, og i løpet av denne tiden har de blitt forfulgt, utryddet, deportert, og hvert 50.-60. år er det kriger i Kaukasus. Ramzan Kadyrovs far kjempet for Tsjetsjenias uavhengighet, jeg vet at hvis han var i live i dag, ville han fordømt sønnens handlinger. Noen tsjetsjenere tar anstøt når jeg snakker slik. Da den andre tsjetsjenske krigen begynte var det en krig for fullstendig ødeleggelse av det tsjetsjenske folket, og da jeg så for meg forløpet av den krigen, ba jeg til Gud om å finne noen blant tsjetsjenerne som ville stoppe denne krigen, dette folkemordet, denne ødeleggelsen av et helt folk. Hvis noen tsjetsjener i dag tviler på at det var mulig å fortsette denne krigen under disse forholdene, så er jeg kategorisk imot det. Ved å kalle denne krigen en antiterroroperasjon, akkurat som i Ukraina i dag, brukte Russland missiler, luftfart, jetartilleri, og hele verden var på den tiden stille og lukket øynene for denne forbrytelsen. Da stoppet Akhmad Kadyrov praktisk talt dette drapet og reddet det tsjetsjenske folket fra fullstendig ødeleggelse. Hvis noen tsjetsjener i dag tviler på at det er slik, betyr det at de ikke kjenner Russland godt nok. I dag, i løpet av årene av hans styre, har Ramzan Kadyrov begått mange forbrytelser mot sitt folk, noen av dem kan sammenlignes med forbrytelsene til de russiske troppene i Tsjetsjenia – historien vil dømme ham for alt dette. I dag har han samtidig en sjanse til å forene det tsjetsjenske folket, både midt i Tsjetsjenia og utenfor, og til slutt lede dette folket til uavhengighet, for å redde det.
Å forbli en del av Russland betyr å dømme seg selv til kriger, folkemord, deportasjoner, fordi de vil finne sted. I dag er en sjanse. I dag har ikke Russland en hær som kan kjempe i Kaukasus, og tatt i betraktning at tsjetsjenerne ikke er alene i dag, reises også det cherkassiske spørsmålet, fordi millioner av representanter for dette folket er spredt over hele verden. Legg merke til: Mens Russland visstnok redder abkhasierne, osseterne og kjemper der for å bevare den nasjonale identiteten til disse folkene, så er det grunn til å stille spørsmålet om hvor det er blitt av cherkasserne? Returner folket til deres opprinnelige territorier – Stavropol og Krasnodar-regionene. Returner dem dit hvis dere virkelig bryr dere så mye om folkenes nasjonale interesser.
Russland kan gjøre hva som helst, fordi alt er tillatt. Det avgjør skjebnen til alle disse folkene. Men jeg vil si en ting, og det er at dersom meningen til disse folkene får komme fram, spesielt representantene for de folkene som er undersåtter av Russland, så vil det være praktisk talt umulig å bli og bevare Russland i dets nåværende form, og det er realistisk og nødvendig. Russland kan bare ikke fortsette slik. Jeg vil igjen forklare hvorfor. Det var én tid da Russland påførte oss en falsk historie som det skrev seg selv, og vi glemte og praktisk talt ikke kjente historien vår, men det stiller seg annerledes når vi nå er levende vitner til Russlands forbrytelser siden 90-tallet.
Jeg appellerer til muslimene i Russland, spesielt de som i dag kjemper på fremmed territorium, for utenlandske interesser: «Dere kjemper for «russisk fred», for Russland for russere!».
På 1980-tallet, da krigen i Afghanistan begynte, da Sovjetunionen førte sine styrker inn i et annet lands territorium, oppfylte vi også så å si en «internasjonal plikt», muslimer kjempet der og drepte uskyldige mennesker, mer enn en million afghanere ble drept. Og muslimer i Sovjetunionen deltok i disse forbrytelsene, som angivelig forsvarte moderlandets interesser. Hvor er dette moderlandet? Det finnes ikke lengre. Så spørsmålet oppstår: hvorfor kjempet vi i Afghanistan, hvorfor drepte vi det afghanske folket? Kun på grunn av Kremls ambisjoner, på grunn av ambisjonene til landets politiske ledelse. Og det samme har skjedd i Kaukasus de siste 30 årene, vi kjempet, vi døde, og i dag dør kaukasiere, dagestanere, buryater, bashkirer, tatarer og andre folk i Ukraina, for den «russiske freden», for et Russland for russerne.
Nylig så jeg offisiell statistikk fra russiske kilder, ifølge hvilke 80 % av landets innbyggere er russere. Hvis vi tar fra den totale befolkningen i Russland, så er 120 millioner av befolkningen russiske, og det er rundt 10-20 millioner av befolkningen som representerer andre nasjonaliteter. Så hvorfor ødelegge disse nasjonene, hvis du har 120 millioner russere? Send heller dine egne for å kjempe.
Vær oppmerksom på at fra de sentrale, og spesielt fra de vestlige regionene i Russland, blir de som er representanter for små nasjoner som blir ødelagt, ikke tilkalt, men sendt. For hva?
Jeg tror at disse folkene og representantene for disse folkene, spesielt ledere, aktivister, intelligentsia, vil trekke passende konklusjoner og til slutt sette en stopper for disse krigene, sette en stopper for det faktum at de blir brukt i disse krigene.
Jeg henvender meg til militæret, til generalene som vi en gang måtte tjene hos, studere sammen med på militærskoler, i akademiet. Jeg vet ikke hvem de er der, hvilke nazister, hvilke fascister du finner i Ukraina? I Ukraina, fra ung til gammel, elsker alle sitt moderland, de er alle klare til å kjempe for Ukraina, men for Russland er de alle banderaer og fascister, fordi de bestemte seg for å velge sin egen utviklingsvei.
I den aserbajdsjansk-armenske krigen, den moderne krigen, ser vi at Aserbajdsjan ble støttet av Tyrkia, vi ser dets rolle. Det virker for meg som om Russland lot dette skje, at tyrkerne gikk inn og støttet Aserbajdsjan. Kan det ha vært en avtale mellom Tyrkia og Russland angående den nåværende væpnede konflikten mellom Aserbajdsjan og Armenia?
Etter at Russland introduserte sine såkalte fredsbevarere i 2020 fra 9. til 10. november, fortsetter disse provokasjonene i dag, beskytningen av våre distrikter og våre poster fra russiske fredsbevarere fortsetter. Det er en prosess med full bevæpning, terrorister importeres fra Iransk side, og fra Russlands side jobber de sammen for å fjerne innflytelsen fra Tyrkia fra disse regionene.
- Og hvordan tillot Russland Tyrkias tilstedeværelse i denne væpnede konflikten? Var det ingen avtale mellom Alijev og Russland?
Sadiqov: Jeg vil ikke si at det var noen avtale med Tyrkia. Jeg utelukker enhver avtale mellom Erdogan og Putin om den væpnede konflikten mellom Aserbajdsjan og Armenia. Jeg utelukker også enhver avtale mellom dem om Ukraina. Tyrkia vil aldri gi innrømmelser til sine interesser, spesielt overfor Russland. Med tanke på at Russland i hundrevis av år brukte de tyrkiske folkene mot det samme Tyrkia. Hvis vi tar Transkaukasia-regionen under Sovjetperioden, konsentrerte Sovjetunionen 11 divisjoner langs grensene til Tyrkia. I mange tiår ble disse terrororganisasjonene bevæpnet og støttet først av Sovjetunionen, og deretter av Russland. Tyrkia vet om alt dette.
Fram til 2020 studerte stort sett hele vår ledelse, spesielt befalene for den aserbajdsjanske hæren, i Russland, ved russiske militæruniversiteter. Sjefen for generalstaben var en agent for Kreml, og alle disse krigene som fant sted i denne perioden ble de enige om. Og som et resultat av disse avtalte flere dager lange krigene, mistet vi dusinvis, hundrevis av soldatene våre. Og så ble Tyrkia tvunget til å gripe inn i denne konflikten og til slutt sette en stopper for den. Nå presser Tyrkia praktisk talt Russland ut av regionen. Russland kan ikke åpent motsette seg Erdogan, mot Tyrkia, fordi det er helt avhengig av det.
Vi vet også hva Tyrkias posisjon er i forhold til Ukraina, den har støttet og vil fortsette å støtte.
Vi har krimtatarer på Krim, Tyrkia støtter dem til i dag…
Her kan til en viss grad en del av skylden legges på Ukraina selv. De bruker ikke denne faktoren nok. Mustafa Dzhemilev er en veldig kjent person i den tyrkiske verden, han er høyt respektert, spesielt i Tyrkia. Det er noen faktorer du må vurdere og bruke til maksimal fordel. Tyrkia støtter utvetydig den territorielle integriteten til Ukraina. Selv et år før starten på den fullskala krigen, hadde Tyrkia allerede levert bayraktar-droner til Ukraina, som rettferdiggjorde seg ikke bare i Karabakh. Det vi ikke klarte på 30 år, gjorde disse bayraktarene på 44 dager. Kolonner som marsjerte mot Kiev og andre regioner fra alle retninger i de første dagene av krigen ble praktisk talt stoppet av disse bayraktarene. Allerede før NATO og USA våget å overføre dødelige våpen til Ukraina, leverte Tyrkia dem allerede.
I dag leveres ikke bare bayraktarer til Ukraina fra Tyrkia. Ukraina bør bruke de maksimale mulighetene til den tyrkiske verden, fordi ikke bare Tyrkia støtter Ukraina, men også hele den tyrkiske verden.
Derfor bør denne faktoren brukes maksimalt, jeg kan ikke si mer, for det er ikke for pressen.
- Takk for utfyllende svar.
Det er verdt her å sitere Ben Hodges, den tidligere sjefen for de amerikanske styrkene i Europa: «Krim bør ikke være gjenstand for forhandlinger. Vesten må være enig i at Krim er en avgjørende faktor for Ukrainas seier.» Han bemerket dette i et intervju med Andrii Tsaplienko, publisert på UNIAN.
Ukraina vil vinne innen slutten av året og returnere Krim. Denne oppfatningen ble uttrykt i et intervju med DW av den tidligere sjefen for amerikanske styrker i Europa, Ben Hodges:
«Motoffensiven vil begynne om noen uker og vil forfølge målet om å isolere Krim. Ved hjelp av HIMARS-installasjoner og andre høypresisjons langdistansevåpen vil Ukrainas væpnede styrker angripe Sevastopol og andre mål på halvøya. Dette er begynnelsen på slutten for russerne på Krim,» sa generalløytnanten for de væpnede styrkenes pensjonerte amerikanske styrker.
Dette materialet presenterer en klar analyse av tidligere hendelser knyttet til den russiske føderasjonens militære handlinger i forhold til de tidligere Sovjetunionens land, så vel som til Ichkeria. Aggressorlandet har en strategisk visjon om å erobre nye territorier til suverene stater. Ondskap som går ustraffet fortsetter å bringe sorg. I dag har vi en unik sjanse til å ødelegge fienden takket være den globale enheten i landene i EU og NATO, andre medlemsland i FN.
Oppdraget til Ukraina er å stoppe den russiske føderasjonens fremmarsj mot vest. Og det er allerede gjort. I fremtiden er noe av det viktigste i vår diskusjon hvordan vi skal frigjøre Krim-halvøya. Og selvfølgelig er den geopolitiske komponenten i fremtiden til den russiske føderasjonen bevaring eller eliminering av denne aggressoren. Vi vil motta alle svarene i nær fremtid. Ære til Ukraina!
Maksym Vershigora,
på oppdrag for redaktøren av avisa «Krymska svetlytsia», Andrii Shchekun