Bokomtale av «Fyrtårnet i øst. Putins Russland og vestlige ekstremister» av John Færseth, utgitt i 2021 av Humanist forlag, på 477 sider.
Omtale ved Sigurd Lydersen
Ill: Humanist forlag
En odyssè i et nyfascistisk Europa
Med «Fyrtårnet i Øst. Putins Russland og vestlige ekstremister» følger vi John Færseth på en odysse rundt i Europa som den overbeviste høyreekstremist vil misunne ham. Han starter i Donetsk i januar 2015, og fortsetter til Ungarn, Polen og Tsjekkia, på jakt etter premissleverandører og de mest overbeviste eksponentene for den internasjonale høyreekstremismen.
Akkompagnert av krigshandlingene utenfor byen finner han dem på en kafè i Donetsk, britiske ex-patersom Graham Philips og Patrick Lancaster og brasilianske Rafael Lusvargi, eller serbiske Bratislav Zivkovic. Alle har med en blanding av eventyrlyst og ideologisk overbevisning latt seg innrullere av det russiske propagandapparatet.
På en annen kafè på den ungarske landsbygda møter vi med Færseth høyreekstreme Zsolt Tyirtiyan, som mener de vestlige liberale kreftene er satanistiske, og undergraver «retten til å tilhøre en nasjon, til å ha en familie, ha en seksuell identitet, få barn, eller bare leve i samsvar med tradisjoner og verdier.» Tyirtiyan fester også derfor sin lit til Putins Russland som en motvekt, og ser på Ukraina som «den første slagmarken i tredje verdenskrig», en krig han mener pågår verden over.
På en italiensk restaurant øverst i et kjøpesenter i Warszawa drikker Færseth IPA og fatøl med svenske Daniel Friberg, med bakgrunn fra ungdomsorganisasjonen til den nordiske motstandsbevegelsen og i dag suksessfull forlegger og forretningsmann. Friberg foretrekker å bli presentert som tilhørende «alternativhøyre», mens Færseth forklarer ham som sentral innenfor «identitærbevegelsen», hvis mål er å beskytte «europeisk identitet» mot innvandring, islam og «en venstrevridd, multikulturalistisk agenda i media og skoler».
Den nyfascistiske bevegelsen
Innimellom møtene skisserer Færseth opp den historiske bakgrunnen og presenterer de viktigste organisasjonene og ideologene bak den framvoksende europeiske nyfascistiske bevegelsen. Vi blir kjent med den ungarske turanismen, en diskredittert teori fra den fascistiske mellomkrigstida, som er blitt revitalisert, om språklig og kulturelt fellesskap mellom steppefolk i Ungarn, Tyrkia, Iran og Sentral Asia og dermed eurasiatere, med kulturelt felleskap med Putins nasjonalistiske Russland. Ungarn er dessuten interessant som hjemland til den jødisk-ungarske investoren George Soros, som med sitt engasjement for og finansiell understøtting av en demokratisk utvikling i ex-Sovjet og Øst-Europa er et yndet hatobjekt for Færseths høyreekstreme informanter.
Vi blir introdusert for de franske identitærene Guillaume Lenormand og Alain de Benoist, og deres forsvar for rene, og motstand mot blanding av kulturer. Amerikaneren Francis Parker Yockey (1017-1960) og belgieren Jean Thirart (1922-1992) tilhører også pensum for dagens beleste høyreekstreme. De tre sistnevnte gjennomgikk i følge Færseth en ideologisk utvikling preget av stadig større sympati for Sovjetunionen og kommunismen som motvekt til USAs og Vestens liberale dekadanse.
Aleksander Dugin
Færseth viser hvordan den russiske fascisten Aleksandr Dugin tar opp i seg og samler alle disse impulsene, ikke minst, som Mussolini, inspirert av den sicilianske fascistiske ideologen Giulio Cesare Andre Evola født i 1898. Dugin har videreutviklet den britiske geografen Halford Mackinder (1861-1947) «kjernelandteori» til en ideologisk anvendelig geopolitisk forestilling om en sivilisatorisk interessekonflikt mellom disse kjernelandene og atlanterhavssivilisasjonen, forstått som henholdsvis Russland og det tidligere Sovjetunionen på den ene side og Storbritannia og USA på den andre. På den måten har Dugin skapt et slags naturlig rasjonale for å gjøre ideologisk gjeldende en ny geopolitisk konflikt mellom øst og vest, og for å relativisere menneskerettigheter og demokrati som tilhørende en sivilisasjon fremmed for russerne.
Putins Russland
Etter denne historiske og geografiske odysseen gjennom den moderne fascismens historie og møter med dens ideologer og løpegutter, bringer Færseth oss i bokas del to til Putins Russland, og hvordan det har vokst fram på ruinene av nittitallets mislykkede reformpolitikk, økonomiske kriser og oligarkvelde med en forfyllet president Jeltsin på toppen. Med den russiske analytikeren Ilya Yablokov forklarer Færseth hvordan Putin-regimet aktivt har tatt i bruk konspirasjonsteorier for å ramme opposisjonspolitikere og mobilisere støtte til Putin. Denne utviklingen ble forsterket av Euromaidan-revolusjonen i Ukraina i 2014. Effekten av mobilisering på grunnlag av konspirasjonsteorier er imidlertid kortvarig, påpeker Yablokov, og derfor er støtten til Putin-regimet synkende blant russerne.
Venstresiden og Putin
Kapittel ni er viet støtten til Putin-regimet på den norske og vestlige venstresiden. Uten å gi Putin-regimet sin fulle tilslutning, forklarer Færseth, bunner denne støtten i et ønske om å ville «forstå» Putin-Russland, ut fra en kritisk holdning til NATO som uttrykk for vestlig imperialisme som utfordrer Russlands tradisjonelle interessesfære. I forlengelse av denne forståelsen ligger en aksept av den russiske fremstillingen av at Maidan-opprøret i Ukraina som førte til president Janukovitsj fall og flukt er å betrakte som et «fascistisk kupp». Færseth trekker fram bloggeren og den tidligere lederen for AKP (ml) Pål Steigan som sentral eksponent for denne russiske «kuppteorien». Han forklarer også hvordan foreningen Folkediplomati Norge springer ut av og henger sammen med venstreorienterte tyske Die Linkes proputinistiske linje, i likhet med spanske PODEMOS. Begge partiene stemte mot en resolusjon i Europaparlamentet som krevde løslatelse av den fengslede ukrainske filmskaperen Oleg Sentsov og andre ukrainere i russisk fangenskap.
I følge Færseth kommer den norske venstreorienterte implisitte støtten til Putin-regimet til uttrykk hos enkeltpersoner, og ikke partier med tilhørighet på venstresida. Samtidig gjør det i uttalelser (og kanskje helst mangel på slike) seg gjeldende tendenser av knefall for russisk propaganda, som da SV i mai 2014 omtalte den nye regjeringen i Kyiv som «noverande interimregjeringen» som var å forstå som «ikkje ein legitim representant for folkeviljen i Ukraina», som «har vist at ho heller vil ha konfrontasjon med store delar av folket, framfor å arbeide for forsoning og dialog.»
Kampanjen mot det norske barnevernet
Etter å ha avlagt den russiske militære og propagandistiske slagmarken Syria en visitt ender Færseths høyreekstreme odyssè passende nok en ølkjenner i Praha. Informanten Michael Dord har ut fra engasjement for barnehjemsbarn gravd rundt en østeuropeisk konspirasjonsteori hvor den norske barnevernstjenesten står sentralt. Når den russiske kvinnen med norsk eksmann Nina Bergset blir nevnt er ringen sluttet for Færseth. Samme opphavskvinne til den dehumaniserende kampanjen om Norge som et land kontrollert av pedofile nettverk hørte han nevnt av Putins hellige krigere han møtte i Donetsk i Øst-Ukraina.
Foruten norske profilerte barnevernmotstandere som har latt seg lokke til å delta på tvilsomme familiekonferanser arrangert av Putin-regimet finner Færseth norsk støtte til Putin-regimet i kristenkonservative og innvandringskritiske kretser, og ved outrerte enkeltstemmer som bloggeren Hanne Nabintu Herland og forfatteren Bjørn Ditlef Nistad. Han påpeker at nettstedet Resett har publisert artikler av Nistad, og av Eva Thomassen, som høylytt forsvarer av Putin-regimets krigføring i Syria. Videre trekker Færseth fram førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge Glenn Diesen, som forfekter og legitimerer den putinistiske narrativen om Ukraina og Syria, og er en flittig brukt kommentator i den russiske internasjonale propagandakanalen RT.
Putins adhocokrati
Med den britiske forskeren Mark Galeottis framstilling av Putins Russland som et «adhocokrati» gir Færseth en nøkkel til å forstå hvordan Putins system fungerer, hvor personlige relasjoner er viktigere enn formelle kommandolinjer, og hvor det gjør seg gjeldende en konkurranse mellom «politiske entreprenører» om sjefens gunst gjennom forsøksvise initiativ og tiltak, uten at Putin kan holdes direkte ansvarlig, og kan ta avstand dersom tiltaket mislykkes. Dette systemet kan ligge bak det «vellykkede» attentatet på opposisjonspolitikeren Boris Nemtsov, og det mindre vellykkede mot Aleksei Navalny.
Speilet
Odyseen og framstillingen drives fram av Færseths dårlig skjulte fascinasjon for alle de outrerte ideene og skikkelsene i det nyfascistiske europeiske landskapet, og tilfredstillelsen over å få bekreftet sine antagelser, ved at de viser seg å kretse rundt samme tema av forakt for det liberale Vesten og sympati for det autoritære Putin-regimet som nødvendig motvekt til det de oppfatter som en samfunnsmessig oppløsning.
Speilet er en sentral metafor for Færseth. Han viser til den britiske myten om «bloody Mary» som fantes bak og lot seg fremkalle gjennom speilet, som bilde på hvordan fantasifulle konspirasjonsteorier gjennom at folk tror på og handler i henhold til dem kan ta form av å representere virkeligheten. Videre framstiller han Russland som et «trollspeil» fra H.C. Andersens eventyr «Snødronningen», som forvred det vakre til å fremstå som motbydelig. Ifølge den bulgarske statsviteren Ivan Krastsev framstår russisk utenrikspolitikk fra 2014 som noe av en parodi på amerikansk og vestlig utenrikspolitikk. Denne strategien er også kjent som «whataboutisme» og «er en glimrende strategi når man ønsker å forvirre og demoralisere en i utgangspunktet sterkere motpart».
Et savn og en blindsone ved framstillingen, som havner utenfor Færseths blikk og sans for det ideologisk outrerte, er hvordan Putin-regimets propagandamyter i form av vinkling og begrepsbruk favner mye videre enn enkeltpersonene og bevegelsene som fremmer de ulike formene for Putin-inspirert høyreekstrem ideologi eller venstreorientert troskyldighet. Et eklatant eksempel, som det er mange av, er hvordan den russiske de facto militære okkupasjonen av Øst-Ukraina i mediene konsekvent omtales som en «borgerkrig», fordi okkupasjonen er kamuflert ved bruk av angivelig frivillige russere, istedenfor regulære soldater, slik også invasjonen av Krim i 2014 ble forsøkt lett kamuflert.
En slik orientering mot assimileringen og normaliseringen av russiske propagandamyter i norske og vstlige mainstreammedier belyser en annen mangel ved Færseths framstilling, at den underkjenner at nyfascismen han beskriver finner bred og voksende folkelig støtte i mange land. Den har allerede brakt Trump fram som amerikansk president, og gjør Marine Le Pen til en reell utfordrer som presidentkandidat i Frankrike. I Sverige har Sverigedemokratene vokst til å bli et av landets største partier, som kan vinne valg og bli regjeringsdannende. Den samme bevegelsen lå bak Brexit, som har svekket det europeiske integrasjonsprosjektet. Framstillingen av nyfascismen som ideologisk eksotisk og outrert tildekker denne realiteten, og åpner ikke i tilstrekkelig grad for en dypere politisk analyse av nyfascismens rolle, funksjon og sammenheng med allmenne forestillinger og myter i de senborgerlige vestlige samfunnene. Samtidig forklarer den hvorfor Færseths oppmerksomhet mot og interesse for nyfascismen er nødvendig og på sin plass.
Like fullt, over 427 sider gir John Færseth dermed en rikholdig fremstilling av den moderne vestlige høyreekstremismen med alle sine fasetter, og hvorfor og hvordan Putins Russland tjener som denne høyreekstremismens arnested. Det står respekt av Færseths vilje og evne til å oppsøke og møte representanter for denne høyreekstremismen ansikt til ansikt over en fatøl eller to, og stille spørsmål, lytte til og gjenfortelle det de mener for et mindre ideologisk overbevist publikum. Dermed tjener Færseths bok selv som et speil, av den mer normale sorten. Reaksjonene har allerede meldt seg fra norske representanter for Russlands-forståere på venstresiden som misliker speilbildet Færseth viser fram for dem. Færseths høyreekstreme odysse trengs å bli oversatt til språk som gjør det mulig for hans europeiske informanter å bli konfrontert med det samme speilet. Færseths speil kan imidlertid med fordel utvides til å gjelde ikke bare ideologiske eksotiske nyfascister, men også allmenne vestlige senborgerlige myter.