Isa Sadiqov er en av grunnleggerne av Den norske demokratibevegelsen (NDB). Med sin militære og politiske bakgrunn fra Kaukasus er han en kapasitet på å forstå utviklingen i det tidligere Sovjetunionen generelt, og det russiske FSB-regimet spesielt. Det er NDB en glede å tjene som plattform for deling av slik hardt tilkjempet innsikt. Når folk som Isa forsøker å komme til orde i de tradisjonelle redaktørstyrte mediene så opplever de dessverre å bli totalt ignorert, siden redaksjonene tydeligvis er ute av stand til å vurdere og forstå hvor verdifulle og opplysende disse tekstene er for allmennheten. Det er synd ikke bare for bidragsyterne, men mest av alt for allmennheten, som sårt trenger disse perspektivene for å kunne orientere seg i dagens virkelighet. At www.demokratibevegelsen.no kan tjene som publiseringsplattform for slike viktige, men sørgelig ignorerte og overhørte stemmer, viser hvor nødvendig og viktig en forening som Den norske demokratibevegelsen (NDB) er:
Tekst 1: Transkaukasia: hvordan Kreml bevisst utløste borgerkriger
Hendelsene i Georgia og Aserbajdsjan på begynnelsen av 1990-tallet blir fortsatt ofte forklart som resultatet av «kaoset etter Sovjetunionens sammenbrudd», «gamle etniske konflikter» eller «feil begått av unge stater». Disse forklaringene er bekvemme, men falske. Vitnesbyrd fra en offiser som tjenestegjorde ved hovedkvarteret til det transkaukasiske militærdistriktet (KZAKVO) viser at det som skjedde ikke var spontant. Det var en bevisst politikk fra Kreml, som førte til borgerkriger, styrting av legitime myndigheter og tap av territorium.
Sovjetunionens sammenbrudd som påskudd, ikke årsak
Allerede tidlig på 1990-tallet var det klart i Moskva at Sovjetunionen ikke kunne bevares. I stedet for å anerkjenne republikkene som suverene stater og bygge nye relasjoner, valgte Kreml en annen vei: å beholde kontroll for enhver pris. Prisen inkluderte blod, ødelagte stater og titusener av menneskeliv.
Transkaukasia ble ansett som en region av særlig betydning. Å miste den ville innebære tap av strategisk dybde, transportkorridorer og innflytelse i sør. Derfor ble det tatt en prinsipiell beslutning: dersom direkte styring ikke var mulig, måtte uavhengigheten gjøres illusorisk.
Satsing på kaos og kriminalitet
Kreml avviste bevisst samarbeid med de lovlig valgte myndighetene i Georgia og Aserbajdsjan. I stedet satset man på:
• væpnede separatister,
• kriminelle nettverk,
• radikal og marginal opposisjon,
• uformelle væpnede grupper.
Disse aktørene ble bevæpnet, koordinert og gitt politisk beskyttelse. Deres oppgave var ikke å «forsvare rettigheter» eller «selvbestemmelse», men å ødelegge statsmakten innenfra. Kriminaliseringen av konfliktene ble et sentralt verktøy: kriminelle strukturer er lettere å kontrollere, lettere å styre gjennom våpen og frykt.
Borgerkrig som teknologi
Utviklingen i Georgia og Aserbajdsjan fulgte ikke et kaotisk mønster, men et gjenkjennelig skjema:
• delegitimering av folkevalgt makt,
• etablering av parallelle maktsentre,
• provokasjon av væpnede sammenstøt,
• eskalering til full borgerkrig.
Blodsutgytelsen var verken en feil eller et «overtramp på lokalt nivå». Den var innebygd i prosessens logikk. Borgerkrig sikret sammenbrudd av institusjoner, gjensidig fiendskap og umuligheten av gjenoppbygging uten ekstern innblanding.
Ødeleggelsen av legitimitet
Styrtingen av de lovlig valgte presidentene i Georgia og Aserbajdsjan var et sentralt resultat av denne politikken. Med dette sendte Kreml et klart signal til hele det postsovjetiske området:
valg og folkets vilje betyr ingenting dersom de strider mot interessene til det tidligere sentrum.
Etter dette ble makt i regionen ikke lenger avledet av samfunnet, men av balansen mellom væpnede grupper og ekstern støtte.
Territorier som gisler
Okkupasjonen og den fortsatte kontrollen over deler av Georgias og Aserbajdsjans territorier var ikke «utilsiktede konsekvenser av konfliktene». Det var et kalkulert instrument for langsiktig press. Frosne konflikter:
• fratok statene reell suverenitet,
• blokkerte deres utenrikspolitiske handlingsrom,
• legitimerte Russlands militære tilstedeværelse under dekke av «fredsbevaring».
I realiteten ble territorier og deres befolkning gjort til gisler i et geopolitisk spill.
Ikke en tragedie, men en kriminell strategi
Den største løgnen som senere ble etablert, er påstanden om at alt dette var uunngåelig. Vitnesbyrd fra samtidige aktører motbeviser dette. Det dreide seg ikke om et tragisk sammenfall av omstendigheter, men om en bevisst strategi for kontroll gjennom ødeleggelse.
Modellen som ble testet i Transkaukasia på begynnelsen av 1990-tallet, har senere blitt gjentatt flere ganger i andre deler av det postsovjetiske området. Forskjellene ligger i skala og detaljer, ikke i essens.
Derfor er hendelsene fra disse årene ikke «fjern historie». De markerer øyeblikket da kaos ble valgt som politisk verktøy — et valg hvis konsekvenser i flere tiår har drept mennesker, ødelagt stater og knust liv.
Tekst 2: Kremls første kriger: Transkaukasia på 1990-tallet
Borgerkrigene i Georgia og Aserbajdsjan tidlig på 1990-tallet blir ofte forklart som kaotiske følger av Sovjetunionens sammenbrudd. Ifølge denne fortellingen kollapset imperiet, og gamle konflikter eksploderte av seg selv. Det er en komfortabel forklaring. Den er også feil.
Vitnesbyrd fra en offiser som tjenestegjorde ved hovedkvarteret til det transkaukasiske militærdistriktet viser et annet bilde: volden var ikke tilfeldig. Den var politisk ønsket og aktivt fremmet fra Moskva.
Da det ble klart at Sovjetunionen ikke kunne reddes, sto Kreml overfor et valg. Enten akseptere reell suverenitet for de tidligere republikkene — eller beholde kontroll gjennom andre midler. Valget falt på det siste. Hvis direkte styring var umulig, måtte uavhengigheten undergraves.
Transkaukasia var avgjørende. Regionen ga strategisk dybde, transportårer og innflytelse i sør. Å miste den betydde å miste makt. Løsningen ble destabilisering.
I stedet for å samarbeide med lovlig valgte myndigheter i Georgia og Aserbajdsjan, satset Kreml på væpnede separatister, kriminelle nettverk og radikale militser. Disse aktørene var lettere å kontrollere enn fungerende stater. De ble bevæpnet, koordinert og brukt til å ødelegge statsinstitusjoner innenfra.
Resultatet fulgte et kjent mønster: delegitimering av folkevalgt makt, parallelle maktsentre, væpnede provokasjoner — og til slutt borgerkrig. Blodsutgytelsen var ikke et uhell. Den var en del av metoden. Krig skapte avhengighet, kaos og behov for «megling».
Styrtingen av de lovlig valgte presidentene i både Georgia og Aserbajdsjan sendte et tydelig signal til hele det postsovjetiske området: valg betyr lite dersom resultatet ikke passer Moskva.
De påfølgende territorielle tapene var heller ikke utilsiktede. Frosne konflikter ble et effektivt pressmiddel — de blokkerte reell suverenitet, begrenset utenrikspolitisk handlingsrom og legitimerte russisk militær tilstedeværelse under dekke av «fredsbevaring». Territorier og mennesker ble gjort til gisler.
Dette var ikke en historisk tragedie uten ansvar. Det var en bevisst strategi for makt gjennom ødeleggelse. Modellen som ble testet i Transkaukasia på 1990-tallet, har senere blitt gjentatt — med variasjoner, men med samme logikk.
Derfor er dette ikke bare fortid. Det er begynnelsen på et mønster. Og det forklarer hvorfor kaos, krig og «frosne konflikter» fortsatt er blant Kremls foretrukne politiske verktøy.