Av Isa Sadiqov, militærpolitisk analytiker fra Aserjadsjan, bosatt i Norge
Uttalelsen om at det bare i Kizljar-distriktet i Dagestan skal være rundt tre tusen falne i den såkalte «spesialmilitære operasjonen», er ikke bare et tall. Det er en dom. En dom over et system som gang på gang beviser det samme: For dette systemet er folkene i Kaukasus ikke borgere, men en ressurs. Forbrukbar. Utskiftbar. Taus.
Det oppstår et spørsmål som man er redd for å stille offisielt, men som nå stadig oftere høres i hjem der sørgebilder henger på veggene:
Hvorfor skal kaukasiere dø for «den russiske verden»?
Og et enda hardere spørsmål:
Hvorfor skal kaukasiere drepe ukrainere?
Ukraina har ikke ført krig mot Kaukasus.
Ukrainere har ikke brent kaukasiske landsbyer.
De har ikke deportert hele folkeslag, ikke stemplet dem som «forrædere», ikke visket navnene deres ut av historien.
De har ikke ført hundreårige straffeekspedisjoner, ikke gjort regionen til en koloni.
Alt dette blodet – fra Kaukasuskrigen på 1800-tallet til deportasjonene i 1944, fra Tsjetsjenia-krigene til i dag – ligger på samvittigheten til det russiske imperiet og dets direkte arvtakere, ikke på Ukrainas.
Og nå sier man til etterkommerne av dem som i århundrer har blitt undertrykt:
«Dra og drep. Det er nødvendig. Det er deres plikt.»
Plikt overfor hvem?
Overfor en stat som:
• historisk har ødelagt og assimilert små folkeslag;
• har holdt Kaukasus i fattigdom og avhengighet;
• har fratatt regionen reelt selvstyre;
• og som nå bruker den som leverandør av kropper til en fremmed krig.
Når eksperter og uavhengige kilder sier at 60–70 % av de falne er representanter for små folkeslag, er det ikke et sammentreff og ikke «særlig patriotisme». Det er kolonial logikk i sin reneste form.
Sentralmakten beskytter seg selv.
Periferien betaler med blod.
Sønnene til embetsmenn, eliter og toppen av sikkerhetsapparatet ligger ikke i massegraver.
Der ligger:
• dagestanere,
• burjater,
• tuvinere,
• kalmyker,
• tsjetsjenere,
• ingusjere.
Fordi de er lettere å sende.
Lettere å tvinge.
Og deres død skaper mindre støy.
Under prat om «tradisjoner», «mot» og «plikt» påtvinges Kaukasus rollen som den evige soldaten – uten rett til å spørre, uten rett til å nekte, uten rett til å leve.
Men sannheten er at dette ikke er et forsvar av fedrelandet.
Det er en fremmed krig, ført med fremmede hender.
Det er ikke sikkerhet – det er en fortsettelse av historisk vold, bare i moderne innpakning.
I dag står Kaukasus igjen overfor et valg som i realiteten ikke finnes:
enten tie og dø,
eller stille spørsmålet som embetsmennene frykter mest:
Hvorfor betales imperiale ambisjoner igjen med våre liv?
Og så lenge dette spørsmålet stemples som «ekstremisme»,
så lenge enhver kritikk kveles av slagord,
fortsetter folkemordet – ikke åpent, men statistisk.
Gjennom innkallinger.
Gjennom kontrakter inngått av håpløshet.
Gjennom dødsbudskap.
Kaukasus er ikke forpliktet til å dø for «den russiske verden»,
for denne verden har aldri vært bygget for den.
Og jo lenger dette ignoreres,
jo høyere og mer skremmende vil stillheten bli
etter enda tre tusen døde.