Isa Sadikov, militærpolitisk analytiker. Foto: Privat
Først og fremst vil jeg uttrykke min dype og oppriktige takknemlighet til det norske folk og den norske regjeringen for den enorme hjelpen dere har gitt ukrainerne. Dere har åpnet hjemmene deres, gitt beskyttelse, bolig, helsehjelp og utdanning. Denne generøsiteten kan ikke overvurderes. Dere har gjort mer enn man kunne forvente — og for det bøyer vi oss i dyp respekt.
Det er nettopp derfor, av stor respekt for landet deres og verdiene dere står for, at jeg ønsker å dele noen tanker om kollektiv beskyttelse, ansvar og rettferdighet.
Fra de aller første dagene av fullskala-krigen tok tusenvis av ukrainske menn — både svært unge og eldre — opp kampen for å forsvare sitt hjemland. Mange av dem mistet livet. De drømte også om å leve, studere, oppdra barn og glede seg over livet. Men de sa: «Hvis ikke jeg, hvem da?» — og gikk. Ofte uten tilstrekkelig opplæring og utstyr, til territorialforsvaret i sine byer og landsbyer. På det tidspunktet hadde Ukraina knapt en fungerende hær. Det var disse menneskene som holdt fienden tilbake og forhindret at Kyiv ble erobret — til prisen av sine egne liv.
Samtidig flyktet andre — menn som likevel kalte seg selv menn. De svømte over elver, gjemte seg i fjellene, betalte store summer for å unngå tjeneste. De forlot hjemlandet, foreldrene og vennene sine. Mange av dem befinner seg i dag i Norge. De har fått kollektiv beskyttelse, bolig, økonomisk støtte og tilgang til helsevesen og utdanning.
Og spørsmålet melder seg: hvorfor?
Hvorfor får de som bevisst frasa seg sitt ansvar overfor sitt eget land de samme — eller til og med bedre — mulighetene enn dem som ble igjen og kjemper? Hvorfor dør helter, mens de som flyktet bygger seg et komfortabelt og trygt liv og krever mer?
I dag sier noen av dem åpent: «Vi kommer ikke tilbake. Hjemmene våre er okkupert. Vi blir i Norge.» Men hva gjorde dere for å forhindre at hjemmene deres ble okkupert? Hvor var deres ansvar da andre dro til fronten for å forsvare også deres byer?
Det er smertefullt å høre hvordan friske menn, som lever i trygghet, kjøper biler og drar på fisketurer, sier: «Vi er flyktninger, det er krig hos oss.» Samtidig samler barn, pensjonister og kvinner i Ukraina inn penger til droner, kjøretøy og beskyttelsesutstyr — de gjør alt de kan. Mens de som faktisk kunne ha forsvart landet, søker måter å bli i utlandet for alltid.
Tror noen virkelig at disse menneskene ville stille opp for å forsvare Norge dersom landet en dag ble truet? Nei. De ville flykte igjen — slik de allerede har gjort én gang.
Helt fra starten ble det tydelig sagt at kollektiv beskyttelse er midlertidig. Likevel skriver de nå petisjoner, krever å få bli, og viser til at de har lært norsk. Samtidig nekter mange av dem å snakke ukrainsk — sitt eget morsmål — og foretrekker språket til landet som kom for å drepe oss.
Det er tungt å skrive dette. Det gjør vondt. Men å tie er enda mer smertefullt. For urettferdighet tærer innenfra.
Igjen — takk, Norge. For godhet, støtte og menneskelighet.
Til Ukraina — en snarlig seier.
Og evig minne til dem som ga sitt liv for den.